Siden jeg synes dette kapittelet er viktig, lagde jeg en kortversjon. Ta gjerne bilde av disse sidene, og del med dem som ikke har mulighet til å lese boka.
Åpent brev til Norges befolkning og myndigheter
Norge er et land bygd på dugnad. I fellesskap har vi bygget forsamlingshus, kirker og veier. Etter krigen gjenreiste vi landet ved å gå sammen i selvbyggerlag og bygge tusenvis av boliger og borettslag.
Også den økonomiske grunnmuren i Norge er fundamentert i fellesskapets ånd. Gevinstene fra vannkraft og olje er blitt satt i arbeid for å bygge den norske velferdsstaten, ut fra en forståelse av at naturressursene tilhører alle oss som bor her.
I dag går oljeeventyret mot slutten, samtidig som en ny æra begynner. Hele Norge skal digitaliseres, og rundt i landet sitter kommunalt ansatte og bygger innkjøpskompetanse for skole-apper og kollektivløsninger. Samtidig har råvarene i den digitale økonomien allerede blitt pumpet ut av landet i rasende fart i de siste ti årene.
Apper og nettsider samler inn personlige data i et omfang som Forbrukerrådet omtaler som «ute av kontroll» og lovstridig. Disse dataene er lite verdt hver for seg, men verdifulle når de akkumuleres og settes sammen. Da gir de et bilde av det norske folket sine bevegelser, preferanser, tanker og behov. Et røntgenbilde av fellesskapet.
Da Stortinget i 1971 kunngjorde det som er kjent som «De ti oljebud», var det et viktig grep for å sikre norsk kompetansebygging og verdiskaping. Vi bestemte at oljen skulle ilandføres i Norge, og bygde en selvstendig industri som kom folket til gode.
Datamengdene som skapes av det norske folk i dag er også en økonomisk ressurs. Men veiskillet vi står overfor nå handler også om noe mer. Den verdensomspennende økonomien basert på dataekstraksjon har ført til ekstrem makt og kapitaloppsamling hos noen få selskaper. I tillegg har den undergravd demokratiet og personvernet verden over.
Norge er fortsatt et av de landene i verden med sterkest tillit til det offentlige og fellesskapet. Vi har også en sterk økonomi, en befolkning med høy kompetanse, og høy digitaliseringsgrad. Det gir oss en unik mulighet til å bygge en mer tillitsbasert og menneske-sentrert digital infrastruktur.
Norge kan sette seg en mission, et ambisiøst mål: Vi kan investere penger i digitale laboratorier i de store byene, der vi bygger spisskompetanse innen utvikling, i tråd med for eksempel Origo-satsingen i Oslo. Slik kan vi unngå dobbeltarbeid og lange anbudsprosesser. Disse laboratoriene kan drive kontinuerlig utvikling, dele kunnskap og løsninger, og finne ansvarlige og bærekraftige måter å samle inn data. Borgerne kan selv delta og se hvordan dataene kommer til nytte for alle i form av bedre løsninger for alt fra kollektivtrafikk til idrettslag, deltagelse i lokaldemokrati og mulige nye sosiale plattformer, som «digitale samfunnshus».
Vi skaper allerede voldsomme datamengder hver dag, men vi gjør det i isolasjon, og fra hver lomme i landet strømmer det ressurser som blir samlet langt borte og gjør noen få teknologimilliardærer enda rikere. Sammen kan vi ta eierskap til det digitale arbeidet vårt, og gi det form av en ekte digital dugnad. Vi trenger bare noen til å organisere det. Digitaliseringsdirektorat og departement må trå til og hjelpe kommunene med å trekke i lag.
Vi må også stå skulder ved skulder med de andre nordiske landene, som er bygd på samme tillit og fellesskap. Hvis vi bygger dugnaden fra gatenivå helt opp, vil en nordisk digital modell bli et sterkt byggverk, økonomisk og politisk. Den vil også bli et internasjonalt forbilde for en digital infrastruktur bygd på etisk behandling av persondata og sosiale data.
I dag ser vi at store teknologiselskaper samler data i enorme mengder og utøver monopolmakt på den ene siden. På den andre ser vi autoritære stater som samler data om befolkningen sin og bruker den for å utøve kontroll. Stater med velutviklet demokrati og høy tillit må demonstrere at det finnes en tredje modell: Der kollektive data kan komme til nytte for å forbedre samfunnets infrastruktur og tjenester uten at det går på bekostning av menneskets frihet og demokratisk kontroll.
Forslag til ti norske databud:
1. Datahøsting fra norske borgere skali størst mulig grad organiseres slik at den kollektive verdien av dataene kommer tilbake til borgerne i form av bedre tjenester og skatteinntekter.
2. Offentlige tilsynsmyndigheter skal kunne kreve åpenhet og innsyn i algoritmer og kildekoder for å sikre at norske data brukes på forsvarlig og etisk vis.
3. Det skal tilstrebes utvikling av norsk næringsutvikling med grunnlag i norske data.
4. Utviklingen av datanæring og infrastruktur må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet, likhetshensyn og natur- og miljøvern.
5. Kontrollen over og verdien i dataene skal sikres med norske datasentre, som skal være internasjonale forbilder med hensyn til natur og klima.
6. Staten skal samordne norske interesser innenfor norsk teknologiindustri og offentlig sektor, og bygge et norsk integrert forskningsmiljø med nasjonalt og internasjonalt siktepunkt.
7. Det skal opprettes en statlig databank eller sky som kan ivareta statens forretningsmessige og sikkerhetsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske teknologiinteresser.
8. Norske løsninger for datainnsamling etableres på en måte som sikrer tillit. Borgerne må ha reell innflytelse på bruken, personvernet skal respekteres gjennom kryptering og anonymisering der det er mulig, både for offentlige og private instanser.
9. Det offentlige skal sikre seg god nok utviklerkompetanse til å lage etisk, demokratisk og allmennyttig digital infrastruktur, og være et eksempel til internasjonal etterfølgelse.
10. Offentlige løsninger skal koordineres gjennom et eget departement som har friske midler og mandat til å lage tverr-sektorielle løsninger og samordning, for å unngå unødig dobbeltarbeid og sløsing.