Nina Möntmanns foredrag undersøker digitaliseringens ikke-materielle karakter og virtualitet som en formativ funksjon i dagens sosiale realiteter – i lys av en kunstnerisk metode knyttet til fenomenet dematerialisering i konseptkunst på sent 1960- og 1970-tallet.
De to periodene hun fokuserer på er avgjørende for kunstens forhold til dematerialisering: sent på 1960-tallet gikk konseptkunsten inn for å oppløse kunstverket som fysisk objekt, til fordel for kunst dannet av ideer og konsepter, kritisk til mekanismene i kunstmarkedet og den modernistiske kanon av storskala skulpturer og abstrakte maleri. Tanken om «idé som kunst» var også rettet mot anti-intellektuelle strømninger i tiden rundt Vietnamkrigen, og mot militærregimene i Argentina og Brasil. I dag kan et nøkkelbegrep i vårt digitale samfunn beskrives med ordet dematerialisering: det viser til grunnleggende endringer i både arbeid, økonomi og sosiale forhold. Det dreier seg ikke bare om å gjøre produkter og menneskelige aktiviteter mindre materielle, men også om å erstatte fysiske objekt med digitale erstatninger. Kunstnere bruker naturligvis digitale media, og utforsker maktforholdene knyttet til bruk av Big data, algoritmer og overvåking med et kritisk blikk.
Om Rudi Laermans foredrag:
På 1990-tallet begynte franske kritikere å bruke begrepet «ikke-dans» om arbeidet til Jérôme Bel og andre koreografer som lagde verk som ikke viste smidige kropper utføre virtuose bevegelser. Ikke at såkalte konseptuelle danseforestillinger er kroppsløse, men de anstiller kroppen først og fremst som tekst, og formulerer opptredenen som en diskursiv handling. De pleier også å benytte seg av ikke-menneskelige objekter med relativt lite substans, slik som røyk; og involvere publikum på ulike måter. I foredraget vil Rudi Laermans knytte denne utviklingen til gjennombruddet for en kulturell økonomi som er kommunikativ og opplevelsesorientert, og der samarbeid mellom produsenter og «prosumenter» er en viktig produksjonsfaktor.
