Innen film er innklippsbilder noe som brukes for å understreke en detalj: et nærbilde av en hånd som stjeler noe, eller en tikkende timer på en bombe. Det er en slags pekepinn fra filmskaperen, som retter oppmerksomheten mot et objekt eller en gest som på en eller annen måte er avgjørende for vår forståelse av handlingen.
Daisuke Kosugis nye kortfilm kan til tider virke som om den utelukkende er sammensatt av innklippsbilder. Her ser vi hverdagsgjenstander: en liten stein; et klissete sukkertøy i et lommetørkle; en lerretspose med japansk skrift på; en kopp av keramikk; et par filttøfler. Og så er det nærbilder av små gester og bevegelser, spesielt hender: som vinker deg til seg, avviser, som trommer en rytme om og om igjen... Alle disse bildene antyder en betydning, som om de bar på minner, mens den overordnede fortellingen pirrende unndrar seg fortolkningens grep. Som fortellerstemmen sier: «detaljer fra periferien gjentar seg om og om igjen, mens sentrum av hendelsen befinner seg et annet sted».
Det ser ut til å være minst tre handlingstråder i filmen: Vi ser en ung jente, tilsynelatende i et landlig Norge en gang midt på 1900-tallet. Vi ser en litt eldre japansk skolejente, også kledd i klær fra den samme tidsperioden, som gjemmer seg i en tunnel. Vi ser en androgyn person, kanskje i tjueårene, i et moderne hjem (et bad, et kjøkken). Hvem er disse personene? De ser ut til å tilhøre forskjellige steder og tider – har de i det hele tatt en felles historie? Fortellerstemmen er imidlertid ubestemmelig: den kan tilhøre en av personene på skjermen, eller alle, eller ingen av dem.
All that goes before forget er en film om repetisjon som i seg selv krever å sees flere ganger. Som fortellerstemmen sier: «hver dag skrider fram, litt etter litt, selv i sin gjentakelse.» Sakte, etter å ha sett den flere ganger, kan vi begynne å gi slipp på vårt ønske om én enkelt historie (et sentrum), og i stedet finne andre typer forbindelser: samklang mellom de ulike trådene av lyd og bilder, ekko av objekter og bevegelser, terskler og hindringer. Hvis det er flere sønderbrutte fortellinger som flettes sammen her, så er det kanskje det de har til felles: hullene i dem, det som er glemt. Dette peker også mot filmens tankevekkende tvetydige tittel, som ser ut til å gi to svært ulike mulige tolkninger: «alt som skjer før du glemmer», eller, «glem alt som skjedde før».
Kosugis tidligere verk har ofte tatt utgangspunkt i hans egen familiehistorie. Grundige undersøkelser av slektningers liv ble transformert, i hvert enkelt tilfelle, gjennom en kombinasjon av portrett, dokumentar, koreografi og fiksjon. All that goes before forget er også opprinnelig inspirert av en historie fra et familiemedlem – bestemorens beretninger om å overleve et bombeangrep i Japan under krigen – men så begynte han å finne koblinger mellom hennes vanskelige minner og minner fra mennesker med helt forskjellige livshistorier, inkludert hans egen. Den endelige filmen markerer en ny utvikling i arbeidet hans, og beveger seg dypere inn i fiksjonens verden som en måte å fundere på de hendelsene som kan definere et liv, samtidig som de utfordrer vår evne til å fortelle dem.
