Wittgensteins teori om språkspill ble konstruert av en samling eksempler: byggherren og assistenten hans, skredderen som måler opp en dress, et par hypotetiske stammer som snakker merkelige språk, umuligheten ved en grønnlig rødfarge, og så videre. Tenk om noen så bestemmer seg for å bruke disse eksemplene som et verktøy. Som en måte å lese andre ting på. «Avgjørende for undersøkelsen vår er snarere at vi ikke ønsker at den skal lære oss noe nytt. Vi vil forstå noe som allerede ligger åpenbart fremfor oss. For det er det vi i en eller annen forstand ikke later til å skjønne.» (§89, Filosofiske undersøkelser).
De spiller et spill og snakker. De spiller et spill og snakker offentlig. Hvis noen ser dem, tror de kanskje at de er på en konferanse. De tar ting ut av en boks og snakker om bilder, om linjer. De snakker om toksoplasmose hos rotter. Små historier leses høyt, og når man leser de sammen gjenspeiler de verdenen i en bok fylt med eksempler. Kanskje bruker de eksemplene fra boken som et verktøy, som en slags protese – boksen fungerer som en slik gjenstand – som får dem til å forandre tone eller trykk, og ved å gjøre dette forstår noen noe. Boksen legges igjen på arkivet der den kan brukes til å spille stykket, med variasjoner.
I de siste tre årene har Erick Beltrán og Bernardo Ortiz stadig snakket om det som, uten at de var klar over det, førte frem til denne ideen. Mens de snakket ble to prosjekter til i mellomtiden. Det første var Editorial Project til den sjuende Mercosul-biennalen (Porto Alegre, Brasil 2009) og det andre var The Congress til den ellevte Lyon-biennalen (Lyon, Frankrike 2011). Begge prosjektene tok for seg bilder – og reproduksjon og spredning av dem – på ulike måter.
