Til Volts fem vindusrom viser Jan Christensen nye arbeider som prints i størrelse 200×150 cm. Verkene hans tar utgangspunkt i ulike tilnærmingsmetoder og teknikker, som appropriasjon, eget fotografi og et arbeid som vanskelig lar seg kategorisere, men som består av dokumentasjon av et tidligere forkastet samarbeidsprosjekt.
Hans kunstneriske praksis inkluderer ofte innsamling og sortering av fotografisk billedmateriale, tekst og kunstneriske referanser, som kan resirkuleres etter minimal behandling, for å introduseres i en annen kontekst eller vises uten deler av den opprinnelige sammenhengen.
Funnet materiale blir direkte resirkulert slik vi ser det i arbeidet “Sivil” (2009), hentet fra nyhetsmedia. Her får motivet et umiddelbart humoristisk uttrykk slik vi ser det fristilt fra overskrift og billedtekst, selv om det opprinnelig var hentet fra en situasjon hvor politiet rykket ut til et mulig væpnet drama. Man kan også stille seg spørsmål om fotograf og redaktør muligens har hatt en viss ironi og galgenhumor i det de har valgt å publisere det nevnte bildet, og hvor korrekt dette er i forhold til rollen som nyhetsformidler, eller om dette har vært en redaksjonell glipp?
Christensen har en identisk holdning i forhold til resirkulering av materiale i verket “Examen facultatum (etter Sveinn Fannar Johannssons The best work I never made (2007)” 2009, hvor han har valgt å bruke Johannssons skannede notat. Som student og ung kunstner sendte Johannsson denne teksten til Christensen etter deres første møte i Leipzig i 2007. Johannssons korte tekst har en dobbel referanse i den forstand at han gjennom tittel både parafraserer Christensens tekstarbeid “I Will Never Make It!” fra 2000, og kritiserer enkel appropriasjonspraksis gjennom tekstens norske ordlyd: “Jeg ville aldri kjøpt en bruktbil av Jan Christensen”. Det som fremstår som kritikk, fungerer også som et kryptisk kodet portrett, hvor sirkelen sluttes ved at Christensen utfordrer Johannssons påstand ved å appropriere hans utsagn, ved å bruke selve notatet i seg selv.
I det spartanske fotografiet “Facts” ser vi fem stablede utgaver av den aktuelle 47. årgang av det amerikanske kunsttidskriftet Artforum, der de ligger med permenes rygg mot kamera. Som et av kunstfagets viktigste teoretiske formidlings- og diskusjonskanaler, har tidsskriftet satt en kunstnerisk agenda gjennom alle år, men for dem som kan ha vært i tvil, så kan man gjennom dette sobre fotografiet også se hvor sårbart kunstmarkedet er i sin posisjon på toppen av kapitalens næringskjede, uavhengig av kunstnerisk debatt.
Sammen med Kim André Hagen jobbet Jan Christensen i 2008 med et arbeid til en utendørs event for urban kultur og egeninitierte prosjekter i byrommet, inkludert graffiti. “Svastika” dokumenterer prosessen rundt deler av deres initiativ, der deres ønskede bruk av dokumentasjon av en t-banevogn blir stoppet og ender som et kansellert prosjekt. Verkets dokumentasjon skulle fungere som et eksempel for kunstnernes ønske om å problematisere og poengtere diskusjonen rundt kunst i det offentlige rom, og definere graffitiens verdier i forhold til andre uttrykk. Dette verket viser hvordan bruk av visse symboler, selv brukt ironisk, fungerer som kunstnerisk hemmende sprengstoff. Prosjektet ble aldri realisert, men som et kunstverk i seg selv vises her utdrag fra korrespondanse og forslag til publikasjonsbidrag.
