Minnelund: Retten til arbeid består av arkivmateriale som dokumenterer nedbyggingen av en industribedrift.
A/S Arne Fabrikker i Hordaland sysselsatte opptil 1200 personer. Da Norge ble med i den europeiske frihandelsorganisasjonen EFTA i 1960, forsvant vernetollen, og bedriften opplevde økende konkurranse. I et forsøk på å møte den økende konkurransen fra frihandel, prøvde man å legge til rette for en større og mer slagkraftig tekstilindustri nasjonalt. Industridepartementet gikk i bresjen for å få i stand holdingselskapet A/S Norion. Norion var en fusjon mellom privateide Arne Fabrikker, startet av Peter Jebsen i 1846, Høie Fabrikker, eid av Peter Mentz Jebsen, og Mosjøen Veveri.
Jebsenfamilien beholdt aksjeflertallet i Norion, mens staten gikk inn med en stor aksjepost. Daværende industriminister i Arbeiderpartiregjeringen, Bjartmar Gjerde, gav i 1977 det som ble oppfattet som garantier for at det skulle opprettholdes 165 arbeidsplasser ved fabrikken i Ytre Arna.
Da den fremdeles lønnsomme delen av maskinparken ved virksomheten likevel ble flyttet ut av landsdelen og store deler av arbeiderne ble oppsagt, gikk tre arbeidere med sine respektive fagforeninger i ryggen, til sak mot staten for tap av arbeidsinntekt, og for opprettholdelsen av arbeidsplassene ved Arne Fabrikker.
Materialet i Minnelund: Retten til arbeid er basert på rettsdokumenter, styringsdokument, møterefererat, bygdebøker, intervju, fjernsynsopptak og fagforeningsprotokoller. Joungs prosjekt tar utgangspunkt i en dom fra Eidsivating lagmannsrett i 1982 der de tre oppsagte industriarbeiderne Haaland, Markhus og Boge fra A/S Arne Fabrikker tapte et erstatningssøksmål mot staten.
Grunnlovens § 110 sier at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Da staten solgte seg ut av Norion i 1986, markerte det slutten på forsøket på offentlig inngripen i næringslivet for å trygge arbeidsplassene til befolkningen. Kravet om at staten ved Industridepartementet skulle forpliktes til å opprettholde 165 arbeidsplasser ved Arne Fabrikker, ble ikke tatt til følge av retten. Dommen fra 1982 konkluderer at industriministerens garantier til fabrikkens tillitsvalgte og ansatte ikke var bindende. Slik ble det skapt presedens for at politikere kan begå løftebrudd uten fare for rettslig oppfølging.
