Kunstnerisk produksjon handler om å skape steder for å se og å utforske alternative måter å se på. Et kunstverk kan sees på som en iverksettelse av en annen verden.
Hovedarena for Imagining Commons var ulike uterom og offentlige rom i Bergen. Kunstverkene utforsket på ulike måter møtene som oppstår når verkene plasseres i ulike byrom og steder.
I løpet av de tolv dagene Imagining Commons varte besto det omfattende programmet av temporære og stedspesifikke kunstprosjekter som hadde form av performance, skulpturelle intervensjoner og lydprosjekter, i tillegg til en 24 timers camp, forelesninger, fellesmåltider og samtaler. Koreografer, dansere, teoretikere, lydkunstnere, kunstnere og publikum møttes på ulike arenaer der de kunne dele felles opplevelser og utveksle ideer og kunnskap.
Den tematiske rammen for programmet var knyttet til Hannah Arendts teorier om produksjon, arbeid og handling fra boken The Human Condition. Arbeid gikk som en rød tråd gjennom mange av prosjektene. Hvordan kan vi forstå arbeid og kunstnerens arbeid i dag?
Et døgn i en fabrikk
Først ut var campen Institutions need to be constructed som fant sted i løpet av 24 timer, i lokalene til den nedlagte fabrikken Arna Industrihus i Ytre Arna utenfor Bergen. Arna Industrihus huste en gang deler av en av Norges største tekstilfabrikker, Arne Fabrikker. Fabrikken hadde over tusen ansatte og i løpet av 1800-tallet vokste det frem et helt lite samfunn rundt industrien i Ytre Arna. Da konkurransen fra utlandet ble for stor i 1970- og 1980-årene, begynte avviklingen og nedbyggingen av fabrikken.
Det kroatiske teaterkollektivet BADco. som sto for konseptet til campen er opptatt av og stiller kritiske spørsmål til hvordan nedlagte fabrikklokaler overtas av kunst- og kulturformål. Campen så nærmere på forholdet mellom produksjon, arbeid, observasjon og det å hvile. I tillegg til medlemmene av BADco., var koreografen Ingri Fiksdal, avisen Grafter’s Quarterly, og kunstnerne Espen Sommer Eide og Signe Lidén invitert med til campen.
I løpet av campen vokste det fram et felleskap mellom disse kunstnerne og vi som var publikum.Døgnet i fabrikken var delt inn i tre enheter og sammen skulle vi oppleve åtte timer rigging og samtale, åtte timer kunstnerisk arbeid og visninger og til slutt åtte timer hvile i det vi pakket ut liggeunderlag og soveposer og tilbrakte en natt i fabrikken. Lokalene endret seg langsomt og den store fabrikkhallen ble et midlertidig oppholdssted. Vi rigget, spiste, ryddet, samtalte, hvilte og sov uten å bli forstyrret av verdenen utenfor. Å dele det rituelle i daglige aktiviteter gjorde oss mer oppmerksomme på det som skjedde fra øyeblikk til øyeblikk, i omgivelsene og hos hverandre.
En del av lokalet ble gjort til kjøkken og spiserom, et annet sted ble det satt opp stolrader og lerret, og på et tredje sted flere bord. Ledninger og kabler ble strukket ut, koblet og teipet fast, lyskastere montert. Kunstnerne arbeidet i ulike deler av rommet. Da vi var ferdige samlet vi oss i en ring i midten av rommet. BADco. fortalte om sitt kunstneriske arbeid de siste årene. Samtalen kretset rundt kunstens betingelser i Kroatia og Norge og hvordan politiske og økonomiske rammer påvirker utøvelsen og forståelsen av egen praksis. Deretter fortalte Ingri Fiksdal om sitt stipendiatprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo, om persepsjon og affekt og sitt arbeid med komposisjon av bevegelser.
Da kvelden kom var Arna Industrihus åpent for alle med en serie visninger og presentasjoner delt inn i økter. Lydkunstnerne Signe Lidén og Espen Sommer Eide innledet ved å fortelle om ideene bak prosjektet Nikel Sound History Club, der de har utforsket sammenhengene mellom lyd og hukommelse hos innbyggerne i den lille byen Nikel i Russland. Med utgangspunkt i innbyggernes fortellinger bygget Lidén og Sommer Eide instrumenter inspirert av disse, tok opp lyd fra utvalgte områder i Nikel og bearbeidet dette lydmaterialet. De to kunstnerne formidlet fragmenter av historier gjennom ulike lydlandskap og sirklet inn hukommelsens omskiftelige karakter.
Minner beveger seg mellom det begripelige og det gåtefulle og det klare og det dunkle. Lyder kan fremkalle en opplevelse av et sted, eller en opplevelse av å befinne seg på flere steder til samme tid. Ved å forme og omforme lydmateriale, kan essensen av et sted eller en tid fanges i korte glimt. I Sommer Eides og Lidéns etterfølgende performance utforsket de noe liknende i resonansen mellom rom og lyd: de beveget seg rundt i industrilokalene og spilte på avlange, tynne rør. Kunstnerne hadde på seg tynne hansker og lyden oppsto når de strøk hendene langs rørene. De produserte svake, tynne, lyder som gled over i fyldigere, mørke klanger. Lidén og Sommer Eide inviterte oss til å undre over det vi er omgitt av, til å lytte til det som befinner seg mellom støy og musikk.
Maskinelt arbeid
BADco. viste den aller første filmen med bevegelige bilder som noensinne er laget, Louis LumièresArbeiderne forlater Lumières fabrikk i Lyon(1895). Med den som utgangspunkt gikk de inn i en utforskning av forholdet mellom menneske, arbeid og produksjon i en kapitalistisk verden. I et lokale øverst i bygningen møtte vi aktørene i BADco. kledd i mørkeblå, denimliknende arbeidsklær i det de beveget seg gjennom en port som representerte porten i Lumières film som ble projisert bak dem.
I den neste delen av BADco.s performance ble publikum invitert til å delta: den som ønsket kunne når som helst forlate stolen sin og sette seg på trebenkene sammen med aktørene og utføre de samme bevegelsene. Prinsippet i den drøye timen neste del varte var enkelt nok: hendene som maskiner. Hendene banket, skrudde, stemplet og skar seg fram i en rask, suggererende rytme. Bevegelsene var kalkulerte og nøyaktige, og minte om de finstilte instrumentene i fabrikkmaskiner. Musklene spente seg og ble synlige i det skarpe lyset fra lyskasterne. Andre ganger var rytmen i kroppene og hendene langsommere og tyngre. Noen øyeblikk syntes det nesten som om kroppene var overgitt noe annet enn seg selv, som om de utgjorde et større, felles maskineri når vi betraktet dem. Som om noe usynlig utenfor dem holdt dem i gang og fikk dem til å fortsette.
I performancen som fulgte inviterte Tora Endestad Bjørkheim og Johnny Herbert fra Grafter’s Quarterly oss inn i langstrakte, labyrintiske, anonyme, nesten ørkenaktige kontorlandskap. Vi la oss ned på madrasser på gulvene. Det hadde mørknet ute og trøttheten var i ferd med å feste seg i kroppene våre. Vi lukket øynene og Herbert leste en tekst om hverdagen på et kontor akkompagnert av ringende telefoner, klimprende fingre på tastaturer og en endeløs summing av stemmer. Vi gled inn og ut av søvn og våkenhet et par ganger, men situasjonen var like monoton i den arbeidenes hverdag når vi våknet. Kontorlandskapet arbeideren befant seg i var på samme tid gåtefullt og velkjent, men det ble aldri klart for oss akkurat hva han beskjeftiget seg med, utover det at det liknet en form for kunstnerisk aktivitet. Arbeiderens ønske om selvstendighet ble undergravd av arbeidsgiverens stadig skiftende, tilpasningsdyktige kameleonske språk som utfoldet seg i stadig nye former. Hver gang arbeiderenskiftet strategi for å kunne beholde integriteten sin, kom systemets logikk ham i forkjøpet, som om et sett usynlige monitorer hadde trengt seg inn i bevissthetens innerste lag og til enhver tid kunne forutse hans neste trekk. Performancen fremkalte en følelse av å være innesperret i et voksende, altomfattende regime der grensene mellom privatliv og arbeid var flytende og langsomt forsvant, og der kontrollen umerkelig grep om seg.
Nyliberalisme og prekære eksistenser
Imagining Commons fortsatte noen dager senere med en samtale mellom Isabell Lorey og Stefano Harney om prekaritet, sosial utrygghet og nyliberalisme på Bergen Offentlige Bibliotek. Loreys innlegg innledet samtalen, som hadde tittelen Precarization in neoliberalism and the logisticality of the undercommons. Lorey og Harney drøftet hvordan vi kan forstå endringene i samspillet mellom arbeid, samfunn og individ i nyliberalistiske regimer. Hva skjer når sosiale relasjoner defineres av økonomiens språk og økonomiske begreper omslutter stadig større deler av våre liv?
I boken State of Insecurity (2015) skriver Lorey at den prekære tilstanden ikke er en forbigående eller episodisk betingelse, men en ny form for regulering som kjennetegner den historiske perioden vi lever i. Lorey tar utgangspunkt i Foucaults teorier om makt og biopolitikk og undersøker hvilke mekanismer som gjør seg gjeldende i nyliberale samfunn der den prekære tilstanden blir vanligere. Dess mer individet regulerer seg selv, dess bedre virker de statlige og økonomiske reguleringsmekanismene. Den snikende isolasjonen vi opplever som individer har både sosiale og politiske implikasjoner og tjener formålene til de som ønsker å akkumulere kapital og øke den sosiale kontrollen.
Loreys hovedbudskap i samtalen var at logikken som råder i nåtidens nyliberalistiske regimer gjør at vilkårene for en prekær eksistens utvides. Globaliseringen av arbeidsmarkedet har konsekvenser for organiseringen av menneskelivet som gjør at flere og flere tvinges inn i en prekær eksistens, der livsbetingelsene til den enkelte er prisgitt den nyliberalistiske logikken.
Fordi moralen i nyliberalistiske regimer forteller oss at hver enkelt har ansvar for seg selv avskrives fattigdom og marginaliserte posisjoner som selvpåførte situasjoner. Slik opprettholdes også ulikhet og klasseforskjeller. Frykt og konformisme øker i takt med at velferds- og sosiale rettigheter innskrenkes og kan i verste fall medføre at totalitære regimer lettere får feste
Ifølge Harney kan mye av denne utviklingen spores tilbake til prinsippet om at en bedrift kontinuerlig skal forbedre sine produkter og tjenester, eller såkalt Total Quality Management. Mange av konfliktene vi ser nå, har oppstått som resultat av det neoliberale samfunnets organisering, mente Harney. Han understreket at ulike former for motstand og reaksjoner oppstår i forlengelsen av logistikkens hegemoni. Her sa også Lorey seg enig: nye former for motstand vil dannes.
Både Harney og Lorey forestiller seg motstand som en sosial aktivitet, ikke som individuell handling. Motstanden vil springe ut av det samfunnet vi lever i, men formen den vil anta er umulig å forutsi.
- We would need to invent new forms, new necessities of security and new forms of living together. We have to rethink and rebuild the ways and forms of the democracies we are living in. Is there another way of freedom? avsluttet Lorey.
Kunstnernes arkiver
En uke senere finner en annen samtale sted, Archive Grafts, et samarbeid mellom performance-teoretikeren og kuratoren Adrian Heathfield og dansekunstner Wendy Houstoun på Victoria Café og Pub. Archive Grafts handler om å skape samtaler der to personer henter frem digitale filer fra sine personlige arbeidsarkiver. Heathfield og Houstoun viser fragmenter av bilder, video, lyd og tekst i en improvisert byttelek. Det oppstår en egen dynamikk foran publikum når smakebitene fra de ulike arkivene flettes sammen. De arkiverte minnene spenner fra enkle Youtube-klipp til musikk og bevegelse.
Høydepunktet kommer når Houstoun danser på gulvet foran oss. Bevegelsene er inspirert av livet hennes og dansekarrieren. Hun danser seg gjennom ulike årstall som publikum velger ut. Vi ler mens hun danser seg inn og ut av ulike tilstander hun har vært i, ser det levde livet hennes forme seg til forskjellige fysiske uttrykk, observerer skiftene i dynamikk, innlevelse og kontroll. Sporene av liv eksisterer som fysiske minner i kroppen.
Archive Grafts får oss til å tenke på hvordan livene våre er fylt med objekter og minner vi samler som kan virke meningsløse for andre, men som når vi formidler historien om hvorfor vi valgte dem kan bli betydningsfulle også for ukjente øyne. Gjennom å ha noe fysisk tilgjengelig kan vi opprettholde kontakten med fortiden. Når vi tar sansene i bruk kan en følelse vi har hatt i fortiden gjenopplives og forsterkes. Våre personlige arkiver er uløselig knyttet til vår identitet, til en historie som lever inne i oss, men som vi kanskje ikke har ord for. Den fysiske representasjonen arkivet er, organiserer virkeligheten rundt oss og tillater oss å ordne, rangere og kultivere materiale som tilveiebringer minner og assosiasjoner.
Smakebitene fra Houstouns og Heathfields arkiver ga oss et unikt innblikk i arbeidsprosessene deres, et slags hukommelsesrom vi som tilskuere vanligvis ikke har tilgang til. Dermed fikk vi også helt nye kontekster til å forstå arbeidet deres ut fra som bringer oss nærmere deres kunstneriske praksis.
Kunstprosjekter i byrommene
Den søndagen Mette Edvardsenviste sitt nye performancearbeid I can’t quite place it ville det ikke slutte å regne og gatene var nesten folketomme. I et forsøk på å søke ly for regnet, satte Edvardsen bordet og de to stolene sine under et høyt tre rett foran Korskirken, en av byens eldste kirker. Forbipasserende kunne når som helst sette seg ned ved bordet sammen med Edvardsen.
I I can’t quite place it er bordet et møtested der man kan snakke, se, jobbe eller lytte. Edvardsen tegner på papirene gjennomtrukne av vann, og slik oppstår forbindelser mellom det virkelige byrommet og det imaginære byrommet. Vi kan betrakte oss selv ovenfra og utenfra når vi gjenoppstår i arkets rom: vi kan se oss selv som små prikker, nesten gjennomsiktige blyantsilhuetter som regnet strømmer gjennom. Edvardsen skriver flere ord, spørsmål og bruddstykker av setninger. Ordene repeteres og dermed dannes en egen dramaturgi på arket og i virkeligheten. Situasjonen endrer seg fra øyeblikk til øyeblikk, hvert møte er forskjellig og tar ulike retninger når publikum treffer Edvardsen.
Slik Edvardsens verk lot oss gjenoppdage byrom i Bergen, åpnet flere av verkene under Imagining Commons for det samme når vi beveget oss fra sted til sted. De forskjellige kunstprosjektene gjorde oss oppmerksomme på de enkelte stedenes eksisterende historier samtidig som de initierte nye fortellinger.
Signe Lidéns verk Skala var plassert i stien mellom palmene i Plantehuset i Muséhagen på Nygårdshøyden. Verketer inspirert av Kristian Birkelands jordminiatyr og modellen han bygget i 1903 for å undersøke hvordan nordlys oppstår. I Skala hadde Lidén viklet kobbertråd rundten jernmeteoritt fra krateret Piquem Nonralta i Argentina for å få den til å fungere som en høyttaler. For å høre lydsignalene som ble sendt inn i kobbertrådene og vibrasjonene de skapte, måtte man stille seg rett over steinen og legge øret inntil. Meteoritten spilte lavmælte klanger i rommet i ulike nyanser av lyd samtidig som den var et skulpturelt objekt.
Flere av kunstprosjektene hadde form av intervensjoner i bybildet. Kunstnerduoen aiPotus installasjon Demonstration Island / Paint it Black (Save Engebøfjellet!) på Lille Lungegårdsvann besto av en flåte med en grå, stor søppeldunk med høye, påmonterte plakater stikkende ut. De liknet plakater som brukes i demonstrasjonstog, bare at i aiPotus verk var det ingen skrift på dem: de var malt helt sorte. Verket kunne leses som et innlegg i diskusjonen om den planlagte gruvedriften i Engebøfjellet i Naustdal kommune, men samtidig åpnet det opp for en rekke andre assosiasjoner fordi det liknet en øy og var utilgjengelig for oss på land.
Byen i et nettverk av bevegelser
Mai Hofstad Gunnes sitt arbeid Father er en to-kanals videoinstallasjon som er spilt inn i Nygårdsparken i Bergen med danserne Sigrid Hirsch Kopperdal og Lena Meland. Father var plassert i fotgjengerundergangen på Danmarksplass, en plass i Årstad bydel, rett sør for Bergen sentrum. Over denne passasjen finner man Bergens største bilkryss som binder sammen flere svært trafikkerte veier. På de små skjermene kunne man se de to dansernebevege seg i hver sin retning rundt en sirkelformet plass i parken mens de filmer hverandre med hvert sitt kamera.
Blikkene representerer to ulike bevisstheter som forsøker å nærme seg hverandre. Siden Father er spilt inn i Nygårdsparken, oppstår også en fascinerende samtidighet: fragmentene av et virkelig sted plasseres inn i en ny kontekst og avstanden mellom virkelighet og fiksjon forminskes.
Det er flere likheter mellom Father og de tre nye verkene Jon Benjamin Tallerås hadde laget til plassen utenfor Rådhuset i Bergen. Særlig videoverket The Seeming Disorder som ble vist som bakprojeksjon på et av vinduene i rådhuset, gir en følelse av samtidighet som likner den Father fremkaller. I The Seeming Disorder ser vi mennesker som beveger seg gjennom bygater. Den foranderlige menneskeflokken i filmen repeteres av bevegelsene i det offentlige rommet rundt rådhuset. Lydsporet i filmen, bestående av alle lydene som vokser ut av en by smelter sammen med lydene av Bergen.
I kunstner Magnhild Øen Nordahls Vika Sjóvar utforskes det gamle lengdemålet roskift, som bestemmes av avstanden mellom hver hvilepause i løpet av en rostrekning. Prosjektet gikk ut på å invitere publikum til å prøve dette ut ved å ro i en liten trebåt i Puddefjorden. Vi ror over til motsatt side av land til noen bygninger vi aldri har sett før: skjulte områder av byen vokser fram. Vi kjenner på tidens utstrekning og hvert øyeblikk mens vi er alene i båten i fjorden og tester hvilke roskift som er våre egne. I motsetning til de mer abstrakte, moderne måtene å måle avstander på, kjennes roskift håndgripelig og praktisk, nærmere den konkrete erfaringen man gjør seg av avstander når man sitter i en liten trebåt i Puddefjorden.
Øysteins Aasans Coil befinner seg i Fysikkmuseets utstillingsvinduer rett ved siden av en gjennomfartsåre der mennesker sykler forbi til og fra jobb. Til vanlig inneholder disse utstillingsvinduene et raritetskabinett der gamle tekniske instrumenter fra Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen er utstilt i vitrineskap. I Coil hadde Aasan beholdt noen få av disse tekniske instrumentene, bearbeidet dem og organisert dem på en bestemt måte i en arkitektonisk utforskning. I tillegg hadde han stilt ut variasjoner av rødfargede metallbånd som krummet seg i sirkler i glassrutene. Coil er tenkt som en fordobling eller en overlapping mellom to typer rom: et faktisk konstruert rom og et imaginært rom, slik det blir til gjennom manipulering av lyd. Organiseringen og manipuleringen av noe allerede eksisterende får de geometriske formene til å speiles i hverandre i ulike variasjoner hver gang man studerer verket.
Reisen mellom bussterminaler
Et av de siste kunstprosjektene som fant sted under Imagining Commons var I am just waiting (elasticity of time),der publikum var invitert til å kjøre buss sammen med kunstnerduoen TASC Ablett & Brafield. Kunstnerne og kokkene Amber Ablett og Stacy Brafield tar ofte i bruk mat når de utforsker sosiale praksiser og kollektivitet.
I I am just waiting (elasticity of time) kjørte vi rute nr. 5 fra Festplassen i sentrum til Åsane Terminal. Her ventet vi til vi tok en buss videre til Loddefjord Terminal, der vi oppholdt oss en stund før vi satte oss på en siste buss som kjørte tilbake til sentrum. Foruten den rammen reisen skapte, spiste vi flere felles måltider underveis. Publikum var delt i to: vi som var der for å se performancen og de uforberedte passasjerene som ikke ante at noe skulle skje. Under strekningen til Åsane Terminal delte Brafield og Ablett ut drikkeglass og skjenket i saft til de som takket ja. Noen lo sjenert før de nølende tok imot glassene. Det uventede ved TASCs performance gjorde folk usikre og overraskede, men samtidig oppsto det midlertidige fellesskap idet mennesker ble oppmerksomme på hverandres nærvær. Det var interessant å observere disse korte møtene i et offentlig rom. Da vi til slutt ventet på Loddefjord Terminal hadde flere av oss begynt å snakke sammen. På veien inn til byen fikk vi sjokolade. Vi hadde kommet inn i ventingens rytme og skillene mellom busstrekningene var visket ut.
Impulser til handling
Den tematiske rammen for Imagining Commons var knyttet til den politiske tenkeren og filosofen Hannah Arendt og hennes verk The Human Condition (1958), om det virksomme liv og hennes refleksjoner om offentlighet, arbeid, produksjon og handling. En hovedtanke hos Arendt er at vi er knyttet sammen og adskilt samtidig: den menneskelige eksistensen finner sted i en verden vi deler, men hvert menneske ser også verden fra sitt eget unike perspektiv. Tale og handling finner sted i dette mellomrommet mellom mennesker. Fantasien vår gjør oss i stand til å eksperimentere med alternativer til det som allerede eksisterer og spesielt gjennom prosessene og potensialet i kunstnerisk produksjon kan vi nærme oss det imaginære som ytring. Å tenke seg det imaginære som ytring betyr blant annet at kunsten tilbyr oss andre forestillingsverdener og steder å se fra der vi kan handle og igangsette noe nytt. Det innebærer også at vi er del av en virkelighet der handling inngår i et allerede komplekst nettverk av relasjoner vi ikke har oversikt over.
I forlengelsen av denne tematiske rammen holdt filosofen Ingerid S. Straume en forelesning om hvorvidt grekernes tankegods kan være en inspirasjon for oss i dag, spesielt hva gjelder politisk handling slik det ble tenkt hos Hannah Arendt og den gresk-fransk filosofen Cornelius Castoriadis. For Castoradis er samfunnet imaginært og alle samfunn er skapt ut fra den menneskelige evnen til å forestille seg noe og skape. Straume fortalte om hvordan det greske demokratiet fungerte og hvordan de greske bystatene var nyskapende innenfor områder som administrasjon, filosofi, kunst og krig. Straume forsøkte å vise hvordan Castoriadis’ tanker om forholdet mellom autonomi og demokrati kan hjelpe oss til å åpne demokratiet som begrep og å se at det bestandig er uløselige spenninger knyttet til forholdet mellom autonomi og demokrati.
Kuratoren og skribenten Simon Sheikh insisterer på at kunsten bestandig strekker seg utover seg selv og er opptatt av verden. I teksten «Public Spheres and The Functions of Progressive Art Institutions» skriver Sheikh at kunsten og politikken bestandig krysser hverandre og beveger seg over i hverandres felt og at en vesentlig del av kunstens potensial befinner seg i disse krysningspunktene.
Moderne kunstinstitusjoner er steder der kunstproduksjonen møter publikum og blir del av en offentlig sfære. Kunstsfæren er ikke enhetlig; den bærer i seg en rekke motsetninger av både økonomisk og politisk art der ulike ideologiske posisjoner kjemper om makt og herredømme. Gjennom samtidige kunstpraksiser ser vi hvordan dette er tilfelle når kunsten griper inn og medierer mellom ulike offentlige sfærer som strekker seg utover kunstfeltet og over i både økonomi, politikk, sosiologi, filosofi og naturvitenskap. Kunstfeltet har blitt et felt for tenkning, skriver Sheikh, og kan derfor mediere nesten umerkelig mellom ulike felt, posisjoner og subjektiviteter. Som resultat av det er kunsten utsatt for hardt press både innen- og utenfra, men det er i kraft av denne evnen til å mediere mellom forbindelser og motsetninger mellom ulike felt og sfærer at kunsten har et avgjørende potensial i det moderne samfunnet.
Hvordan skal kunsten så møte presset fra ulike kanter? Ved å insistere på det demokratiske potensialet som finnes i kunsten og i kunstens rom, sier Sheikh. Ved å insistere på at kunsten og progressive kunstinstitusjoner er steder der demokratiet finnes, kan man igjen insistere på kunsten som en offentlig sfære der vi får lov til å tenke demokratibegrepet på alternative måter, mener Sheikh og henviser til den politiske teoretikeren Chantal Mouffe. Vi må anerkjenne at det er avgjørende å la motsetninger få komme til uttrykk dersom et samfunn skal kunne kalles demokratisk. I kunstens sfærer, i dens demokratiske potensial, åpner det seg dermed et nettverk av forbindelser som kan gi oss nye innsikter om kunsten og verden, sosial handling og politikk.
Når kunsten beveger seg ut av tradisjonelle arenaer som gallerier og museer, fra institusjonelle rammer til uventede steder og rom, kan det muliggjøre en større åpenhet i omgang med verkene. Kanskje oppstår en mer umiddelbar forbindelse mellom kunsten, oss selv og verden? Når kunstverkene under Imagining Commons plasseres i offentlige rom i Bergen får kunstverkene en mulighet til å treffe oss der vi er, i øyeblikket. Når vi trer inn i kunstnerens mentale rom og verkets univers, oppstår en gjenlyd i oss og våre egne mentale rom - en stille resonans: Alt som finnes kan alltid være noe annet. Det forvandles hele tiden i denne åpningen, i synsfeltets grense.