Høsten 1980 i Antwerpen begynte arkitekten Luc Deleu en rekke skulpturelle installasjoner med ready-mades og omfattende arkitektoniske prosjekter, som han konsekvent refererte til som ’leksjoner i skala og perspektiv’. I et intervju i 1987 uttalte Deleu at bakgrunnen for disse prosjektene var ønsket om å arbeide med ’to typiske (…) og forholdsvis formale arkitektoniske begrep’. Han begrunnet denne vendingen mot formalisme som en bevisst reaksjon på at arbeidene hans før 1980 hadde blitt beskrevet som politiske.
Tidlig i sin karriere ble Deleu kjent som en enfant terrible i det belgiske arkitektmiljøet, og som selvpålagt ’papir-arkitekt’ tok han et oppgjør med den selvopptatte og hyklerske tendensen innenfor arkitektur og urbanisme generelt, og spesifikt institusjonaliseringen og arkitektprofesjonens byråkratiske vesen. I denne forelesningen argumenterer Davidts for at Deleus leksjoner i skala og perspektiv kan sidestilles med de pamflett-baserte verkene fra ti-året før, hvor arkitektens aktivisme skiftet fra åpen dissidens til en kritisk revidering av omfanget og formidlingen av arkitektur og design.
