Akkurat nå befinner en komet seg i nærheten av solen. Kometen vil nesten komme i kontakt med den store stjernen og en lang hale vil vokse ut bak den. Og så, mens den fortsetter i samme sporet, vil halen forsvinne. Stjernestøv har falt fra himmelen i millioner av år, og kan ofte sees når man vasker hyllene hjemme. Akkurat nå er det mange slike kometer rundt solen, og flere soler rundt omkring, flere stjerner enn sekundene vi så langt har levd i våre flyktige liv som stjerneskudd, som blinkende ildfluer, som den store stjernen i rask bevegelse. Men et stjerneskudd er ikke en stjerne, det er bare et skinnende lys fra en liten stein eller et metallobjekt som bryter gjennom atmosfæren, tiltrukket av vår gravitasjon, den forgår i luften og brenner opp med et lite sukk.
Støvet vil fortsette å falle fra himmelen og dekke hyllene våre, jorden vil fortsette å rotere om sin egen akse og skape natt og dag. En konstant puls opprettholder oss her, noen ganger stående i ro, andre ganger i bevegelse, i en uavbrutt rekke preludier som fører oss et sted. Litt etter litt får tidens tann overtaket, som støvet mellom sporet og nålen i platespilleren.
